Pasienters historier

Fortell din historie

Har du en vond opplevelse fra helsevesenet? Dette er du ikke alene om. Fortell oss hva du har opplevd her. Sammen kan vi sørge for at helsepersonell tar pasienters opplevelser på alvor.

Ingen historie er for liten. Vi tar imot alle bidrag med åpne armer.

Del din historie

Jeg ble plutselig veldig svimmel en dag på jobb for 20år siden. Alt snurret veldig fort og det ga seg ikke. Valgte derfor å reise på Lillestrøm sykehus for å få hjelp. Jeg var skikkelig redd for hva som hendte med meg og var sikker på at det var noe alvorlig galt. Hadde opplevd denne svimmelheten en gang tidligere og var redd for at det var dødelig. Når jeg endelig er fremme snubler og sjangler jeg på vei til resepsjonen. Jeg forklarer hva som har skjedd og blir totalt avfeid. Dama bak skranken sier at jeg må reise hjem å sove av meg fylla. Jeg forklarer gang på gang at jeg ikke har drukket (jeg gikk til og med i arbeidsklær). Jeg ba henne om å lukte på meg og var ganske desperat etter hjelp. Hun mente at det eneste jeg kunne gjøre var å sove av meg fylla. Jeg dro derfra. Jeg fikk komme til en lege på et legekontor i nærheten. Der fikk jeg bare beskjed om at jeg hadde angst for jobben min, selv om jeg forklarte mange ganger at det ikke var det som var problemet. Så da ga jeg opp. Ingen tok meg seriøst. Ca 5 år senere fikk jeg diagnosen morbus menieres.

Har hanglet somatisk lenge. Diagnostisert med sjelden kronisk sykdom etter noen år med absolutt intet gehør hos fastlege for merkelige plager. Også problemer med depresjon. Har store somatiske plager, som igjen forverrer depresjon, men fastlege tror ikke på det jeg sier. Dette leder kun til et sted hvis jeg ikke får hjelp. Det burde vært en uavhengig person som kunne samlet trådene og fått lagt frem problemet skikkelig og gitt hjelp. Har og forsøkt andre steder, men epikrise gjør at jeg ikke blir trodd. Dykker man litt dypere i helsevesenet så er det egentlig skandaløst at så mye penger går til personer og dårlige hjelpetiltak og evalueringer.

Det var en av mange ganger som jeg var innlagt på akuttpsyk. Har mange dårlige erfaringer derfra, men skal kun dele noen av dem.

Jeg satt i en stol utenfor kontoret, som hadde åpen dør. Da hører jeg en av sykepleierne si: “Ja, hun xxx er en svingdørspasient med borderline (jeg har ikke den diagnosen)” så vi kaster henne ut, men hun kommer tilbake igjen med en gang”. Jeg reiser meg bort til kontoret og sier at dersom de skal prate sånn om meg kan de i det minste lukke døren. Da svarer sykepleieren: “Nei, du hallusinerer”. Hvilket jeg sikkert ikke gjorde.

En annen gang sa jeg til en av sykepleierne at jeg var redd. Da fikk jeg beskjed om å skjerpe meg og gå på rommet.

En gang var det en annen pasient som sa at hun var redd. Da sa en av de ansatte: “Hva er det med deg, er du et barn, eller?”

Jeg har opplevd så mye krenkelser i psykisk helsevern at jeg kunne skrevet bok om det. Heldigvis finnes det gode folk også!

Min histore med helsevesenet startet for ca. 20 år siden. Da jeg fikk diagnosen sosialangst. Jeg kjempet meg ut av den og kom meg videre. Lite visste jeg at denne diagnosen som jeg ble frisk av senere skulle bli brukt mot meg for å underbygge en sannhet som ikke stemte. I 2008 fikk jeg diagnosen Asberger syndrom, etter et dødsfall av nær familie. Grunnlaget for diagnosen var løgner, sosialangst-diagnosen, en dysleksi-diagnose og min tro på at denne verden ikke var slutten. Problemet var at jeg ikke orket å snakke om vedkommende fordi det gjorde for vont. Etter at NAV hadde tvinget meg så mye på tiltak at jeg kolapset blir jeg på nytt(isåfall det jeg trodde) tatt inn på dps. Jeg strevde med gjenopplevinger fra barndommen, deriblant mobbing. Noe som gjør at jeg ikke klarer å fungere i arbeidslivet. Nå begynner kampen på nytt jeg mener at jeg sliter med traumer mens dps mener det er konvertert til persjonlighetsforstyrelse etter et møte på bakrommet. Jeg vil også prøve å bli kvitt asbergen jeg nå har hatt i 10 år. Det blir mye kragling og tildels trusler fra DPS for at jeg skal trekke meg fra gjenutreningen. Tenk om du får konstatert den da kan ikke jeg gjør noe. Men  det kunne hun ikke i utgangspunktet så jeg fortalte henne at jeg hadde ingenting å tape, så jeg får gjenutredning. Her blir asbergerdiagnosen bli kraftig tilbakevist, av de som er spesialister på denne og lignede diagnoser. Det viste seg at diagnosen ikke bare er satt på et tidspunkt der jeg ikke vært meg selv, men også på veldig sviktende grunnlag. Jeg tenkte da at endelig skulle jeg bli trodd. Dps anerkjenner ikke tilbakevisningen. De nekter å bruke rapporter som viser det motsatte av ønsket resultat. De får lurt på meg en bipolare persjonlighetsforstyrrlse, ved nok en gang åntrise å jukse. Jeg blir sint å sier at denne vil jeg ha vurdert på nytt. Behandlende som da er gravid sier at det var dette DPS bestilte, desuten er hun gravid å kan ikke gjenutrede meg, heller ikke hennes kolleger på samme avdeling kan ta over meg. Jeg må på personlighetsforstyrelse-avdelingen, og blir lovet å få komme tilbake til almenpoliklinikken vis det føles feil. Den forsikringen var ren løgn. Det endte med at jeg sa at nok var nok. Jeg ville ikke ha noen personlighetsforstyrrlse jeg anerkjente ikke måten de jobbet på eller diagnosen. Jeg hadde hatt god hjelp av EMDR å det var denne behandlingen jeg ville ha. Jeg var lut lei av at de skulle definer meg og si at mine følger ikke stemte fordi at de ville passet inn i deres ønskede diagnose. De brukte den tilbakeviste diagnosen som grunnlag for diagnostisering. Da sa jeg nok er nok hit skal jeg ikke mer. Jeg sendte en klage til helsevesenet og fylkesmannen, men klagen ble aldri tatt til følge. 2 år senere skal jeg og min samboer få vårt først barn. Jeg har sykehuskrekk å opplyser dette til sykehuset. Tryggheten min er samboern min. Sykehuset tror ikke på dette tross at jeg har et skriv fra fastlegen. Det blir et veldig styr. Sykehuset har nemlig bestemt at jeg ikke skal få ha med min samboer, de vil ikke legge til rette for det. Når jeg leser jonalen i ettertid og ser på innsynsloggen ser jeg at en av de som jobber der har 3 uker før fødsel vært inne å tatt ut diagnose opplysninger om meg. Uten mitt samtykke. Med “inneliggende pasient” som grunnlag. Hun skriver også dette i bekymringsmelding som hun sender til barnevernet. Jeg er dømt som endelig mor før jeg i det hele tatt har fått sett barnet mitt i øynene. Jeg strever med ammingen men de er mer opptatte av å kunne skrive at de har vært å sett på enn å hjelp. Jeg sa til en av jordmødre “at hun måtte gjerne skrive at hun hadde vært her, men det var viktig å tilføye at hun hadde bare sett på at jeg ikke fikk det til å ikke valgt å hjelpe.” Hun ble ganske sur på meg og sa at hun kunne da ikke hjelpe meg( tenkte i mitt stille sinn at er det ikke det du har betalt for). Etter fødselen var jeg naturlig nok sliten og ikke minst sulten. Da jeg endelig fikke mat etter over 24 timer uten næring, ble jeg nektet å spise. Barnet måtte få mat først. Jeg forklarte at jeg måtte ha den brødskiven så jeg ikke besvimte. Å mente vel at jeg ikke ble en bedre mor i bevisstløs tilstand. Heller ikke en god melker. Gjennom de 11 dagen vi ble holdt på sykehuset den jula var det mange episoder der jeg indirekte ble beskyldt for vold mot barnet mitt som jeg hadde problemer med å die. Bedre ble det ikke når de gav ham Nan. Barnet mitt kastet opp, skrek av smerte og hadde eksplosiv avføring. Senere ble det konstatert melkeproteinalergi. Nan er utelukkende melkeprotein. Istedet for å ta oss som foreldra alvorlig ble også dette brukt mot oss i en bekymringsmelding. Normal vektnedgang ble blåst opp som meget alvorlig. Skrikikgen av magesmerter til vårt barne ble tolket som tegn på mishandling. Tabber som vi gjorde ble brukt mot oss(som den gangen vi alle tre forsov oss 1 time i forhold til ammimg.) Disse 11 dagene på sykehuset og påfølgende forfølgelse av barnevernet har gjort til at jeg idag ikke kan være forsvarlig på tiltak. Går meg en redsel der jeg alltid kikker meg en gang ekstra over skuldra. Jeg har hele mitt liv blitt fortalt hvem jeg er av helsevesenet. Å vis det ikke stemte fikk jeg beskjed om å bli slik. For der var de som bestemte at jeg er sånn og sånn for det passer med deres mal. Nå nekter jeg å følge demens formening. Jeg vet godt hva jeg føler å ingen skam forteller meg at mine følelser er feil. Isåfall ikke noen bedrevitere med helsefaglig bakgrunn. For i mitt liv er det bare jeg som her fasiten.  Jeg har mange ganger tenkt “hva med å bruke øra å høre på hva jeg sier jeg trenger, det er et godt utgangspunkt” som jeg sa til en av min behandlere vi starter der vi er enige å så kan vi ta der derfra. Da datt det ut av henne “nei, det kan vi ikke for da kan du risikere å bli frisk” hvorpå jeg svarte “er ikke det måle da?”

Da jeg var 24 år ble jeg slått på jobb på hodet. Jeg kontaktet legen den fredagen da dette skjedde. Fikk så beskjed om at hvis smertene ble verre så måtte jeg ringe legevakten. Mandagen kontaktet jeg legen og ble sendt på ct for å skanne nakken. Her fant de en anormalitet som kallet fasetledds luksasjon. Jeg ble hentet av ambulansen og fikk ikke bevege meg i det hele tatt. De skulle nå sette meg en skalle strekk slik at nakken som skulle rettes ut. Jeg fortalte de at det ikke er nødvendig. Det er ikke noe galt med meg, ikke det. Jeg ble hysterisk så de satte en beroligende sprøyte på meg. Noe jeg ikke hadde godkjent. Legen som skulle skru inn skruene i kraniet mitt sa til den ene student som var der at han skulle gjøre det. Jeg hadde ikke godkjent at noen studenter skulle være der inne. Jeg har fra før PTSD og bipolar 2 lidelse. Samtidig som jeg har ett behov for å vite hva som skjer og er livende redd for kroppskontakt.

Legen lyttet ikke til meg og jeg fikk skruer skrudd i kraniet av studenter. Jeg var sikker på at nå kommer de til å treffe hjernen min og jeg får aldri mer være aktiv eller se barna mine igjen.

Etter noen døgn i skallestrekk så fant legene ut at jeg hadde ikke skade i nakken slik de mente, men jeg hadde en medfødt feilstilling i nakken som de hadde oversett. På grunn av at dem ikke studerte nakken min skikkelig først så opplevde jeg en forferdielig overgrep som den dag i dag sitter i meg. Jeg trodde jeg skulle dø, bli lam eller bli en grønnsak.

Når jeg gikk hos bup gikk jeg på familieenheten, pga problemer i hjemmet. Der opplevde jeg at jeg ikke ble hørt, behandleren vår var på mine foreldre sin side. De hørte ikke på meg, snakket så vidt med meg. Vi hadde også en familie innleggelse, der de fikk samtaler hver dag, imens jeg fikk samtale rundt 2 ganger i uken. Da ser ikke jeg vits i at jeg må være der og gå glipp av 2 uker med skole.

Jeg har diagnosen PNES, og har dessverre flere ganger opplevd i møte med ambulansepersonell spesielt, å bli møtt med at de anklager meg for å drive skuespill.

Mine anfall utarter seg ved at jeg faller i bakken og får kramper, noen ganger blir jeg helt “borte”, men ofte kan jeg høre hva som skjer rundt meg.

Spesielt en av de som jobber her lokalt har fått det klart for seg at disse anfallene er noe jeg gjør med vilje i følge ham.

Den ene gangen han rykket ut sammen med en kollega og jeg lå på bakken med krampeaanfall (jeg kunne oppfatte alt som skjedde rundt meg, men kroppen var i en dissosiasjonstilstand), så hørte jeg han tydelig si til kollegaen: jaha: bra skuespill, men dette er jo ikke noe nytt når det kommer til henne!!

Det å ligge der i en allerede fortvilet og hjelpesløs tilstand å høre dette, var vondt.

Jeg meldte dette inn til lederen for ambulansepersonellet, fikk svar om at dette skulle bli tatt opp, men vet dessverre at slikt skjer for ofte…

PNES er en diagnose som er misforstått og som trenger og undervises mer om blant helsepersonell.

Slike anfall utløses ofte av traumatiske opplevelser (gjelder også i mitt tilfelle), og det å bli møtt på denne måten av helsepersonell som skal være profesjonelle og i tillegg nekter å innrømme sine feil når de blir konfrontert, det kan være mer traumatiserende enn det det i utgangspunktet var.

Jeg er kronisk depmrimert å fikk vite at bestevenninna mi hadde begått selvmord. Så den deprimerte delen av meg bestemte seg for å prøve å gjøre det samme. Midt under forsøket angrer jeg å ringe 113. På telefonen får jeg kjeft for hva jeg har gjort å streng beskjed om å samarbeide med helsepersonalet. Jeg hadde tatt en overdose på extasy så hjernen var ikke helt sammarbeidvennlig. Jeg ble med inn i ambulansen, men kroppen min gikk inn og ut fra anfall. Om dette skyltes rusen eller epilepsien min er jeg ikke sikker på. Men fikk kjempe mye kjeft av dama som satt der fordi jeg hadde tydligvis slått til henne under et av anfallene. Jeg har epilepsi å er ikke i stand til å kontrollere kroppen under disse anfallene. Vi kommer inn på akuttmotaket, en plass jeg desverre har vært alt for mange ganger å blir gjenkjent av noen av sykepleiere. Hun sukker å sier at hun orker ikke å deale med meg. Jeg blir tydelig dårligere av rusen å nå står livet på spill. Hjerte mitt stopper men de får restartet det. Da får jeg streng beskjed om at hvis jeg gjør noe slikt igjen så gidder i hvertfall ikke hun å hjelpe meg. Jeg sliter med kompleks ptsd og har opplevd en god del voldtekter. Jeg ble redd denne dama å ba henne om å forlate rommet. Da tar hun bare av meg buksa uten å gi beksjed til meg før hun gjorde det. Til deres forsvar hadde jeg en temperatur på nesten 42 grader å de måtte avkjøle meg fort for å holde meg i livet. Jeg blir enda reddere å dette resulterer i et angstanfall. Da griper de fast om meg å holder meg fastlåst nede i senga. Under selve anfallet prøver de å legge inn veneflon. Ingen sier hva de gjør de bare gjør. Jeg blir redd å paranoid å begynner å utagere for å komme meg vekk. Da ble vekter tilkalt å jeg blir holdt nede i senga mens de behandler meg. Jeg har sprøyteskrekk å trenger tid å prosesser slike ting. Å hun sykepleieren som kjente meg igjen visste dette. Men alikevel valgte de å ikke si ifra før de gjorde ting. En av dem la plutselig en ispose nedi trusa mi å jeg hylte av skrekk. Ble dratt rett inn i tidligere traumer men de fortsatte bare å jobbe med kroppen min uten å inkludere meg. Jeg vet at alt de gjorde var nødvendig, men de kunne i hvertfall sagt ifra hva de gjorde før de bare plutselig stakk meg eller tok på tissen min. Hjerte mitt stopper igjen å denne gang jeg våkner er det flere i rommet. Jeg ligger naken å sikkert 7 stykker tar på meg på en gang. Jeg klarer ikke p få ut et eneste ord før jeg plutselig får en oksygen maske over munnen. Så hører jeg noen si nå sovner du.

Begynte å få svært store brystsmerter, hovnet opp slik at jeg ikke kunne bruke normal BH størrelse og nippelen min sprakk opp. Mye brystkreft i familie, derav ble jeg bekymret og tok kontakt med fastlegen for undersøkelse av hva dette var. Han kalte det “puppeproblemer”, henvende meg til ultralyd og når de heller ikke fant noe, stoppet utredningen fra hans side. Tilfeldig kom jeg over at jeg hadde insatt pstav noen mnd før, og ringte opp legen for å høre om det kunne ha sammenheng. Igjen, mente han at “puppeproblemet” ikke skulle påvirkes av det, men at jeg kunne få den fjernet av en kvinnelig kollega. 2 uker etter at den var fjernet var smertene borte og i senere tid har jeg funnet ut at familien generelt er svært hormonsensitive. #kvinnehelse

Gått til psykolog i mange år som mener at jeg har ADHD. Prøvd å gå på medisiner men har ikke hatt noe effekt av noen av medisinene. Etter 18 år ble jeg anbefalt det på nytt. Jeg går også på epilepsi medisiner, noe som var nytt da jeg har 18 til forskjell fra tidligere. Sammen med lege, psykiater og psykolog, forteller de at det ikke skal være noe problem å bruke de sammen med medisinene. Fikk et svært kraftig anfall 3 uker senere på ferie og min mor leser at det står med store bokstaver på pakningsvedlegg: MÅ IKKE KOMBINERES MED EPILEPSIMEDISINER, ØKER RISIKO FOR ANFALLSSTATUS. Dette har gjort at jeg veldig sjeldent stoler på hva som blir sagt om kombinasjoner av medisiner

Psykologen min på BUP bestemte seg for at det var best å avslutte behandlingen min. Det jeg ble henvist for var ikke blitt noe bedre. Jeg sa at jeg ville fortsette. Hun mente at jeg fungerer for bra i hverdagen til å være syk nok for bup. Hun begynte deretter å liste ting psykisk syke gjør, og mente at jeg ikke kunne være psykisk syk siden jeg kommer meg på skolen, ikke selvskader lenger, og klarer å ha et sosialt liv. Jeg føler virkelig ikke jeg ble tatt seriøst, og nå sitter jeg igjen med store psykiske plager uten noe hjelp.

Jeg skulle på legevakten for noen år tilbake, da var jeg 17 år og akkurat flytta ut. Jeg krangla med legevakts legen pga de ikke ville sende hjelp til meg. Jeg kunne ikke gå. Så sa jeg : bare vent jeg kommer inn. Hu mente jeg trua henne med å si : bare vent til jeg kommer.. jeg sa til å med , med en rolig stemme at det var ikke det jeg sa. Hu mente det skulle være politi der når jeg kom.  De skulle gå med meg og være inne der… jeg hadde mage problemer og da skulle jeg kle av meg..eller dra opp genseren … og jeg ligget der halv naken.. og det satt to politi menn som hadde fulgt meg inn og henta meg.. ganske ubehagelig for ei 17 år gammel jente.. hu mente jeg hadde trua henne og var farlig for de andre på legevakten.. så jeg måtte komme med politi på bak rommet… værste opplevelse noen gang

Jeg dro på legevakta i juleferien med kraftig magesmerter , masse blod i avføring, høy feber og var ganske dårlig. Jeg fikk beskjed om at det ikke var no farlig.. og dro hjem igjen. 2 uker senere og jeg var enda dårligere enn noen gang.. jeg kunne ikke gå. Jeg ringte legevakta og de sa at jeg måtte gå eller ta buss siden jeg var ganske i nærheten… jeg var halvveis i beviset fordi jeg var så dårlig.. folk spurte om det gikk bra osv… venninna mi måtte bære meg inn på legevakta.. de satt meg som «grønn» pasient.. hu ene sykepleieren så jeg måtte gå ut fordi folk ville syns det er ekkelt at jeg spydde i en pose og så såpass dårlig og stygg ut.. fordi jeg Barca blek og dårlig… ingen av de andre brydde seg om det bortsett fra sykepleieren ….. så kom jeg inn til en lege etter 4t venting .. legen var sjokkert over at jeg ikke fikk hjelp før.  Han tokk det på alvor heldigvis men de sykepleierene så bare stygt på meg fordi jeg hadde spydd på gulvet.. i gangen… de mente jeg overdrivde ..jeg ble senere diagnosert ulcerøs kolitt på sykehuset noen uker senere ..

Jeg ble skada minisken,senebånde og veskeansamlig i kneet. Fikk dette bekreftet av fastlegen min og fikk noe smerte-og betennelse dempende medisiner. Først etter den 4 dagen kjente jeg at det hadde kommet enorm mye vann i kroppen- som var en bivirkning i medisinen jeg fikk fra fastlegen. Ringer legevakten og får time. Legen virker mer interessert i alle de andre kommende pasientene og at hun tilsynelatende kankje måtte på et oppdrag med ambulansen. Noe som er helt irrilivant for meg. Hun viste ingen omtanke og innen forståelse på at jeg var redd fordi jeg hadde opplevd det samme med en annen medisin- litium. Som førte til at jeg fikk en kronisk betennelse i kroppen. Og begynte å betrygge meg med at dette var helt normal bivirkning og at noen medisiner har vann i kroppen som bivirkning. Jeg spurte om jeg kunne få noe undersøkelse- skjekke crp’en osv. Men neida! Dette var ikke behov for. Men det hun kunne var å skrive ut en ny medisin med det samme virkestoffet og har den samme bivirkningen som den medisinen jeg allerede gikk på. Og sa at jeg kunne gå på Ibux. Noe jeg sa jeg ikke kunne gå på pga medisinene jeg går på for bipolaren. Og hun satte spørsmål rundt hvorfor? Og sa at jeg kunne dobbel dosen på vivalen og imovane(KUN normalt å gå på ein imovane) og det blir feil av en legevakt å anbefale å selvmedisinere meg selv fordi hun er lege og har sagt dette til meg? Jeg bor på et bofellesskap og det er begrensinger på hva jeg får som evt medisin. Det blir feil å bagilisere problemet og kaller det for stress. Jeg kjenne jo at det er noe gale med kneet og at betennelsen i kneet hadde forverret seg. + Jeg måtte vente i 2 timer på taxi. Som de i utgangspunktet ikke hadde bestilt i første omgang. Når jeg kom hjem var jeg så frustrert,sint,trigga og rett og slett suicidel pga måten både legevakten og selve taxi situasjonen. At jeg tok meg en røyk grein, og spente til postkassen og på et punkt så skrik jeg av full hals: FUUUUUUCKK YOOOOU! Til nattevaktene som kom å spurte hva som skjedde. Jeg satt med angst,en uverdig følelse av verdiløshet og en følelse av å ikke bli trodd pga jeg er psykisk syk. Og at legen ikke tok meg seriøs på hva som var min beskymring ang kneet!

Hvor skal jeg starte? Jeg ringte å ba om hjelp fordi jeg hadde selvmordstanker. Jeg var sykt desperat. Ble lagt inn på dps, det hadde jeg vært før men denne gangen… alt var helt kaos. Jeg fikk psykiateren jeg hadde tidligere og var fornøyd med det. Det viste seg at det var ikke det beste for meg. Jeg fikk ikke hjelp og ble skrevet ut med planer og tanker å de var jeg åpne om. Hun kjefta på meg, sa at jeg må på omsorgsbolig å hun vet ikke hva hun skal gjøre med meg fordi ingenting har fungert. Hun trodde meg ikke. Hun la alt på personlighetsforstyrrelsen min. Hun snakka kunn imot meg. Jeg grein å grein å var så sinnsykt desperat. Og hun sa “ikke alle overlever”. Jeg mista tillitt på helsepersonell, det ga meg ptsd som jeg jobber med nå, jeg mista troa på å bli bra igjen. Jeg har fortsatt ikke troa å bare venter på å få høre det igjen eller ikke få hjelp. Nå er jeg inlagt, like syk nå som for 1 år siden. Men her på Frisk Stiftelsen føler jeg at jeg får hjelp og blir trodd. Takk gud for det.

Jeg har autisme og muligens BPD. Behandler ville ikke sette diagnosen BPD fordi de mente autismen min dekka det. Jeg oppfylte nok kriterier til diagnosen. Den anbefalte behandlingen for BPD er DBT. Vi søkte på dette og fikk avslag, grunnet autismediagnosen min. DPS vil ikke gi DBT til autister, med andre ord. Jeg har vært ut og inn i psykiatrien siden jeg var 15, er nå 19. Etter jeg fikk “nesten-BPD” har ingen villet legge meg inn. Overgangen fra å ha lav terskel for å bli låst inn og få hjelp til å ha ansvar selv var tøff. Jeg har hatt s*lvmordsforsøk på s*lvmordsforsøk, likevel blir jeg fortalt at innleggelse er uaktuelt og at hvis jeg dør er det kun min feil. Bare for å oppsummere: BPD-symptomer + autisme = nektet tilgang på skreddersydd behandling + svært høy terskel for å bli innlagt. Jeg klandrer ingen enkeltpersoner, men dette er utrolig skummelt.

Psykolog hadde mistolket journalen min og gitt alvorlig feil informasjon om meg som pasient til en annen behandler. Dette fant jeg først ut på helsenorge. Psykologen hadde sagt at jeg hadde en diagnose jeg ikke hadde, og hadde aldri fått utredning for denne diagnosen heller. Diagnosen var alvorlig art, endte opp med en klage til fylkesmannen. 1 år siden i dag, og jeg er fortsatt veldig plaget over dette. Jeg spør mine foreldre hele tiden «er det en diagnose skjult i systemet som jeg ikke vet om? Som tilfeldigvis kom ut med en glipp?». Foreldrene mine benekter dette, men dette gjorde meg så usikker og panisk at jeg fortsatt spør meg selv «skjedde dette på ekte?». Jeg lå og gråt i 1 år, jeg følte meg så sviktet og lei meg for dette.

Kom til legevakt etter en selvskadings-episode. Ble møtt av en lege som hverken forsto problemstillingen eller konseptet smertelindring. I løpet av seks timer, der hun jobbet med skadene, så truet hun konstant med å ringe vaktene, politi eller og sende meg videre til ortopedisk om jeg ikke roet meg ned, samt å fortelle meg hvor lite verdt jeg var. Prøvde å ligge rolig og si minst mulig, men kroppen min skalv ukontrollert av smerter og redsel. En annen lege hadde vært innom iblant for å hente materiell til et annet rom. Den siste gangen den legen kom inn, sa vedkommende: “Nå er det nok, nå tar jeg over.” Da var jeg så utslitt at jeg svimte av. Veldig takknemlig for at den legen grep inn og tok over.

Jeg var innlagt på et DPS hvor behandlerne sverget til mindfulness og fysisk aktivitet som beste behandling. Jeg var veldig deprimert og hadde angst som gikk utover alle aspekter av livet mitt, og ønsket skikkelig utredning og terapi. Jeg har også alvorlig psykisk sykdom i familien, som jeg ønsket at de sjekket meg for. Men psykologen var mer opptatt av å rette på holdningen min, be meg puste ordentlig og være til stede i nuet, enn å høre på bekymringene mine ang. sykdom. Medisiner skulle være siste utvei, det viktigste var at man var fysisk aktiv, spiste sunt og praktiserte mindfulness hver dag. Jeg ble skrevet ut i dårligere forfatning enn da jeg kom inn. Noen måneder etter utskrivelse hadde jeg flaks og møtte på en psykiater som var interessert i familiehistorikken min, og på eget initiativ utredet meg. Hun ville at jeg skulle prøve et par nye medisiner, og dette viste seg å snu om på hele livet mitt. Jeg fikk diagnosen bipolar lidelse type 2. All tradisjonell behandling for dette har fungert på meg. Mindfulness har bare gjort ting verre,hver eneste gang. Forskning viser også at det ikke virker på alle med alvorlige psykiske lidelser, og at det for noen til og med kan forverre symptomer. Derfor blir jeg litt fortvilet når det promoteres som noe som kun er sunt og ufarlig, og tas i bruk hos alt fra DPSer og sykehus til arbeidsplasser og NAV-kurs. Alt som har en virkning kan også ha bivirkninger. For medisiner står bivirkningene listet i et pakningsvedlegg. Mens ved mindfulness er det ingen som informerer om dem.

Jeg var innlagt pga mani. Jeg var ekstremt manisk, så jeg rev av meg klærne i sinne. Jeg fulgte personalet tilbake til rommet mitt og lå under dyna og slappet av. Så kom en lege og sa: kle på deg, du skal beltelegges! Hvorfor? Jeg lå jo i ro i senga mi. Skulle jeg beltelegges for straff? Mens jeg lå i beltene måtte jeg tisse. Jeg vet det går an å løsne litt på beltene og flytte senga mot badet så en får tisset uten å være ute av beltene, men dette fikk jeg ikke… De prøvde å legge et bekken under meg og jeg måtte ligge der og tisse meg ut foran mange fra personalet på avdelingen. Jeg syns det er helt sykt å bli behandlet sånn.
Det var min historie.

Jeg var på legevakten fordi jeg kunne ikke unngå å handle på trangene mine. Endte opp med å snakke med en lege som lo bort problemene mine mens jeg snakket, og rett etter jeg hadde fortalt om hvor emosjonelt skadelig moren min er, var den siste kommentaren han la ut med før jeg dro “jeg tror du skal dra hjem til mamma, hun er din beste støtte nå, hehe” det er så varierende hvilken behandling du får avhengig av hvem som jobber der der og da. Mister troen på at noen ser meg som et menneske.

Jeg snakket med en lege på bup angående oppstarten av antidepressiva for en depresjon jeg fortsatt er i og som påvirker livet mitt såpass at det går ut over alt og alle rundt meg i tillegg. Da jeg satt og ble intervjuet av legen var jeg allerede på kanten til å bestemme meg for å bare ikke leve, og etter en times lang prat var alt hun kunne si; ja.. “har du noen gang bare prøvd litt hardere å være litt glad? det er ikke så vanskelig som du tror vet du” nei psykologen min vil at jeg skal ha medisiner fordi vi synes det er gøy selvfølgelig.

Dette er ikke en historie om meg, men om faren min. Han visste lenge at det var mer galt med han enn legene oppfattet, og han ble satt på medisiner som bare gjorde alt verre. Han prøvde gang på gang å overbevise legene om at det var noe mer og at det ikke var så vanskelig å foreta en enkel test. For to uker siden fant vi han død i leiligheten hans, og vi fant ut at dødsårsaken kunne forårsakes av det han trodde var galt hele veien. Dette fører jo til at jeg, som en jente på 17 mister faren min til et ødelagt helsevesen.

Gikk til dps i ett år. Ble kastet ut pga manglende kapasitet fordi psykologen skulle slutte. De kaster ut pasienter pga manglende kapasitet, og økonomi. Er vi verdt så lite? Det er det inntrykket jeg satt igjen med. Så «Det skal være høy terskel for innleggelse» ført i journalen min av psykologen. Er så sjukt når hen ikke vet noe om mitt framtidig helsebehov.
Helt utrolig hvor frekk min psykolog er.

Resultatet er at jeg har ingen tillit til dps lenger, og saken er sendt til statsforvalteren for lengst. Er spent på hva konklusjonen er! Så: KLAG KLAG KLAG! Jeg vet det er så krevende da man har nok med seg selv. Men skal vi endre på systemet, så må flere også klage.

Ønsket å ta ut kobberspiralen. Den føltes ikke riktig. Fastlegen sa han kunne få det til, men sa jeg var for trang. Henviste meg til gynekolog igjen, som fikk den ut, utrolig vondt. En stund senere opplevde jeg sterke smerter og kramper i buken. Gikk til fastlegen som sa det var urinveisinfeksjon. Jeg sa nei og insisterte på en hevisning videre. Fikk dette med mye mas. Gynekolog tok ikke hastetime. Fikk tigget meg inn på sykehuset. Der sa legen at det var en stygg infeksjon i buken. Mine egglederen var 4x så store som de skulle være. Ble innlagt med antibiotika  kur. Fikk dra etter 1 uke. Flere mnd senere opplevde jeg samme smerte og fikk time på sykehuset. Mannlig lege sa det var luft smerter, fikk tiggget meg til blodprøve. Ble innlagt på dagen igjen med samme infeksjon. Ente med kikkhulssoperasjon og 25 % mindre sjanse fot å bli gravid. Stoler ikke på leger i det hele tatt

Jeg ble innlagt på en avdeling jeg hadde vært på et år i forveien. Alle skrøyt av at jeg hadde gått ned I vekt, at jeg nå så ut som jeg var halve vekten. Ingen spurte hvordan jeg hadde gått ned, de bare antok det var kjempebra. Lite visste de jeg hadde sultet meg og at jeg kastet opp daglig. Det gjorde at jeg følte det var bra det jeg gjorde, og det fikk meg til å lure på hva de hadde tenkt om meg da jeg var “dobbelt så stor.” Jeg er livredd for å gå opp i vekt igjen.

Jeg var innlagt på grunn av en depresjon. Jeg fortalte en sykepleier at jeg ikke så noe håp, og at det ikke virket som om det var nnoe som kunne hjelpe depresjonene mine. Han sa at jeg kunne jo få ECT. Jeg var en prima kandidat for dette. Han skrev det ned eller noe slik, sånn at alle de neste sykepleierne minnet meg på at det var håp i ECT. Jeg så en lite ørlite lys. Dette ble derimot knust av en lege som bestemte seg for at hun trodde jeg ikke faktisk hadde tilbakevendende depresjoner (det har jeg), tross min historikk. Hun forklarte ikke hvorfor hun mente ECT ikke var for meg, bare at hun mente ECT ikke var for meg. Heldigvis begynte jeg snart å gå opp, og i depresjoner siden har jeg fått ECT som har hjulpet meg veldig. 

Jeg hadde en psykolog som visste jeg ikke var religiøs, og at jeg hadde hatt negative opplevelser med kristendom. Mens jeg var dypt deprimert, sa jeg at jeg følte alt var så meningsløst. Hun foreslo kristendom. Følte nesten hun utnyttet rollen sin som psykolog, og gjorde jeg følte meg mindre trygg på henne.

Første gang jeg oppsøkte hjelp, fikk jeg en veldig dyktig psykolog. Den første behandlingstimen gikk veldig bra. Jeg forsøkte å dumpe alt jeg slet med på ham slik at han kunne fikse meg. Det gjorde ulidelig vondt i mange dager etterpå, men jeg følte det var verdt det. Dessverre, når jeg møtte opp til time nummer to, hadde han rotet i kalenderen sin, så han var ikke forberedt. Han hadde helt glemt av alt jeg fortalte ham (hvor hovedoverskriften var et seksuelt overgrep) og satt gjennom hele timen og stilte spørsmål som “Var det du som hadde slanket deg så mye?” “Var det du som følte at ingen gutter liker deg?” Jeg ble kjempesint, men endte opp med å bare høflig takke for meg, dra hjem og skrive en kort mail hvor jeg sa jeg ikke behøvde mer hjelp. Det tok 3 år før jeg turte å be om hjelp igjen.

Jeg fikk en ustabil personlighetsforstyrrelses-diagnose av en behandler som timen før vi plutselig skulle utrede igjen hadde sagt at “du har ihvertfall ikke [borderline]”. Jeg stolte på at det måtte jo være en enormt god grunn til at hun plutselig hadde ombestemt seg. Under utredelsen syns jeg hun presset meg veldig hardt for svar, og ignorerte alt som tydet på jeg ikke hadde denne diagnosen. Jeg stolte, igjen, på at hun visste noe jeg ikke visste, at hun så sikkert noe i diagnosen. Jeg hadde innledet timen med å fortelle jeg var deprimert igjen, men hun sa bare “Ah… men jeg syns vi skal utrede som planlagt.” Da timen var over fortalte hun at hun nok kom til å sette diagnosen slik at jeg skulle få en gruppebehanlding jeg i ettertid skjønte krevde at jeg hadde diagnosen, som var grunnen til at hun plutselig hadde ombestemt seg. Hun satte opp neste 2 uker etterpå. Vi hadde hatt tilsammen én time sammen i måneden siste månedene, og hun ante ingenting om hvordan jeg hadde det. Neste time jeg hadde med henne var jeg i en så dårlig tilstand at hun løp for å finne en lege. En venninne av meg som er helsepersonell hadde hele tiden stått på at jeg burde bytte behandler, for det var så mye som skurret. Diagnosen ble satt en uke før jeg ble akuttinnlagt fra DPS, og derfra var det ingen som trodde på meg. Jeg fikk et par samtaler med henne før jeg fikk ny poliklinisk behandler fordi hun skulle ut i permisjon (som nok var litt av grunnen til at hun plent skulle ha en vei videre for meg i den gruppebehandling). Jeg ba henne fjerne diagnosen, ettersom hun jo visste hvor dårlig den utredningen var blitt utført. Hun sa “Det trenger jeg ikke, du kan jo snakke så godt for deg.” Men det hjelper ikke at en kan snakke godt for seg når alle tror en lyver. Jeg gikk et halvt år hvor jeg ikke ble trodd på noe som helst, om psykose eller mani. Det var ikke før jeg ble så redd for helsepersonell at jeg var redd jeg ikke kom til å tørre å møte opp til poliklinisk time, og da spurte ene foreldren min om å ringe og si at jeg ikke løy, at jeg ble trodd på alt, og borderline-diagnosen ble fjernet med sterk beskjed om at alt som hadde skjedd var en stor feil, og nå skulle de ordne opp. Jeg ble da igjen i så dårlig tilstand at jeg ble akuttinnlagt direkte fra DPS poliklinisk. 

Første gang jeg noengang hadde vært på psykiatrisk legevakt, var rett etter jeg hadde utviklet alvorlige funksjonelle tics. Jeg hadde så enorme mengder motoriske og verbale tics at jeg ikke klarte å kommunisere. Da legen som skulle hjelpe meg kom inn i rommet, fikk jeg beskjed om at “du må ikke tro jeg skal finne noe teppe eller medisiner til deg.” Jeg hadde en venn med meg som forsøkte å forklare situasjonen, men han fikk ikke snakke ettersom legen ville høre hva som hendte fra meg. Han trodde at fordi ticsene mine har funksjonelt opphav, kunne han “skremme” meg til å ta meg sammen og slutte å ticse. Han ga meg tydelig beskjed at “Jeg har bare 5-10 minutter så må jeg videre til neste. Jeg skjønner det er ubehagelig, men du kan la være hvis du bare prøver”

– Helene